Har du noen ganger lekt med magneter? Du har kanskje gjort et eksperiment hvor du legger en magnet på et bord og plasserer en jernspiker i nærheten. Hvis du beveger magneten sakte mot spikeren, vil du komme til et punkt hvor spikeren plutselig hopper tvers over bordet og fester seg til magneten.

Dette skyldes at magneten har noe usynlig som strekker seg ut fra den, kalt et «magnetfelt». Dette feltet kan føre til en kraft som dytter på eller trekker i andre gjenstander, selv om magneten faktisk ikke berører dem.

De mest kraftige magnetene i universet kalles magnetarer. Dette er knøttsmå, superkompakte stjerner som er 50 ganger mer massive enn Solen, presset sammen til en ball som bare er 20 kilometer bred. (Det er på størrelsen med en liten by!)

Astronomer tror at magnetarer kan ha blitt til når massive stjerner dør i supernovaeksplosjoner. Stjernens gasser blir blåst utover verdensrommet og danner fargerike skyer som den avbildet i dette bildet, kalt Kes 73. På samme tid som gassen blir blåst utover, blir stjernens kjerne most sammen til å bli en magnetar.

I sentrum av den kosmiske skyen i dette bildet ligger en liten magnetar. Og det denne stjernen mangler i størrelse, gjør den opp for i energi. Den skyter ut kraftige røntgenstråler med noen sekunders mellomrom! Du kan se røntgenstrålene i blått i dette bildet.

Oversettelse: Maria Hammerstrøm